I 1944 skriver en hjertesyk 19-åring et dikt på fire vers der han beskriver hvordan han opplever sin situasjon. I 1966 dør han av hullet han har i hjertet. Da har han en datter på ett år. Denne datteren er meg. Jeg husker ikke pappaen min. Hullet i hans hjerte ble et hull i min identitet.
Gjennom å overføre hans skrevne ord til tekstil har jeg forfulgt hånden hans i et forsøk på å komme nær en person jeg helst skulle kjent, en hånd jeg gjerne skulle husket hadde rusket meg i håret. Jeg har prøvd å tyde håndens bevegelse. Måten blekket er lagt på papiret forteller meg dette. Der hånden hans har stoppet opp eller han har trykket hardt, blir skriften tykk og mørk. Der hånden har ført pennen raskt og lett over arket blir linjen tynn. Noen ganger har han ført pennen så fort at blekket ikke har rukket å feste seg. Broderiteknikken er så langsom at jeg rakk å dvele ved hvert ord pappa brukte. Det er tydelig diktet er skrevet av en ungdom. Han sto foran voksenlivet med et handicap de fleste av oss slipper å oppleve. Møtet med pappas dikt ble et møte med et mørke en ungdom med et fysiske handicap kan oppleve. Da pappaen min kjente på disse følelsene var Norge okkupert og krigen herjet i Europa. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt ham at han skulle få reise ut, utdannelse, jobb, treffe en dame som elsket seg, kjøpe leilighet, oppleve sex og få etterkommere. Historien om pappas liv gjør at det broderte diktet bærer i seg håp. Det er en fortelling om at et personlig mørke ikke nødvendigvis er slutten.
Like fullt har pappas tidlige bortgang i mitt liv påført meg et tap. I et dikt om en stripete pysjamas gir jeg uttrykk for min opplevelse av å være farløs. Som etterlatt prøver jeg holde fast og forstørre det jeg har etter faren min. I utstillingen har jeg materialisert stripene og bygd opp en installasjon i pysjamasens fargeverden. Jeg har lett etter pappaen min overalt; i andres fortelling om ham, på stedene han har vært, ting han har eid og i fotoalbumen hans. I utstillingen finnes fem fotografier min far har tatt. Bildene vitner om en annen tid, en tid og et miljø der fysisk styrke var viktig for gjenreisningen av landet.
Ved å dele min private historie ønsker jeg å gi andre med tilsvarende opplevelser rom å tenke i. Utstillingen faller inn i mitt kunstnerskap som en fortelling om enkeltmenneskets ukrenkelige verdi og uerstattelighet.
Jeg vil takke Norsk Kulturråd og Fritt Ord for støtte til prosjektet.