En teglfarget, heklet skolebygning på 315 x 150 cm utgjør midtpunktet for denne utstillingen, der Eli Eines gjennom tekstile arbeider, foto og asfalt utforsker møtet mellom ideologi, barndom og arkitektur som finner sted idet vi som barn trer inn i skolegården. For hver elev er 10 år på skolen en stor del av barndommen. I skolens vegger sitter historier og minner. Tidligere elever bærer med seg minner knyttet til akkurat disse veggene. Hundrevis har her iscenesatt sin barndom og ungdom. Alle disse historiene hektes inn i hverandre, henger sammen og bygger skolen på samme måte som maskene går inn i hverandre og tilsammen blir den heklede skolebygningen. Historiene er skolen.
Bygningen er B-blokka på Tveita skole, skolen der Eli Eines selv vokste opp. At akkurat en skole i en drabantby i Groruddalen er gitt status som eksempel på noe allment, er et svært bevisst valg. Når skolene i drabantbyene omtales, handler det gjerne om noe spesielt. De blir ofte problematisert, de er sjelden bare skoler. Men for kunstneren og de andre som har gått der, er det bare deres liv utenforstående mener noe om. Skolen er en del av deres identitet som din skole er en del av din identitet.
Sammen med B-blokka vises en brodert plantegningen for skolens grøntanlegg. Her er hele skolens bygningsmasse tegnet inn. Plantegningen representerer politikernes, byplanleggernes og arkitektens perspektiv; en skapt virkelighet, sett ovenfra. Den heklede B-blokka nærmer seg barnets perspektiv. Det er slik eleven møter skolen, som en gitt virkelighet, ansikt til ansikt.
Gjennom det nære og tidkrevende arbeidet med tekstilene har kunstneren forsøkt å inderliggjøre bygningene. Man kan si at det har foregått en beføling av ideene hos de som engang planla skolen.
Det handler om å ta tilbake sin historie. Å eie sin egen historie.
På et fotografi bøyer en jente seg fram og drikker av en av skolens drikkefontener. På gulvet i utstillingsrommet ligger en asfaltsirkel. Asfaltsirkelen og fotografiet med vannfontenen representerer skolegårdens materialitet. Samtidig kan de besitte sterke symbolske assosiasjoner og gi rom for undring rundt verdien av et barns erfaring.
(Pressemelding BOA)