Utstilling i Trøndelag senter for samtidskunst
27 nov 2005- 7 jan 2006
 

Tekst av Roald Amlien og Eli Eines

Vi interesserer oss for hjemmet som forestilling og fysisk sted. I hjemmet kommer ulike essensielle sider ved menneskelig eksistens fram. Her tydeliggjøres kulturell bakgrunn,
kjønn, religiøs tilhørighet, klasse, familie og sosiale relasjoner samt grensen mellom 
privat og offentlig.

Til denne utstillingen har vi tatt for oss hjem i drabantbyblokker og våningshus som hjem. Vi har heklet en blokk i Haugenstua borettslag og støpt i betong våningshuset på en slektsgård ytterst i Trondheimsfjorden. Ved å sette disse to typer boliger opp mot hverandre, ønsker vi å få fram de ideologiske forskjellene som 
sitter i veggene. I tillegg har vi filmet både våningshus og drabantbyleiligheter. Disse boligportrettene viser mellom hvilke ting menneskene lever sine liv.

«Du har ditt rom, du har ditt eget liv som jeg har mine rom, mitt liv.»

fra «Utsikt til paradiset» av Ingar Ambjørnsen

Våningshus har ofte vært i slektens eie i generasjoner. «Bufast var evig og urikkelig» «Heim! ropte det i garden om dagane. Godt og trygt» «Heim til Bufast. Ein var alltid heime same staden» «Namnet hans (far) låg over desse engene.» ( Setninger fra «Det store spelet» og «Kvinnar roper heim», Tarjei Vesaas) Bymiljø er tradisjonelt mer omskiftelige. Gamle hus må gi plass for nye og selv der de blir stående, flytter nye mennesker ut og inn. Etter krigen lå mange byer i grus. Arkitektene så fram til å planlegge lykken for menneskene. Ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. I drabantbyblokker er likhetstanken gitt 
arkitektonisk form. Demokratisk arkitektur var et tegn på frihet. Den var tidløs, renset for gamle former og symboler. Slik ville arkitektene virke inn på mennesker slik at de også skulle føle seg frie.
Le Corbusier skjelte ut det sentimentale hysteriet rundt kulten av huset og tegnet istedet en bomaskin. Hans helter var ingeniører «healthy and virile, active and useful, balanced and happy in their work» like så  «big business men, bankers and merchants» som arbeider i en verden der «economic law reigns supreme,  and mathematical exactness is joined to daring and imagination.»
Drabantbyblokker er bygget i betong, glass og stål. På disse plane og harde flatene er det vanskelig å sette spor. Flytter nye beboere inn i leiligheten, er det bare å male hvitt og bytte parkett. Alle muligheter står åpne. Intet hefter. Skulle man virkelig få gjort noe med boligmangelen etter krigen, måtte hus masseproduseres. Byplanleggerne lyktes i å skaffe mange hjem, men masseproduksjonen av hus førte ofte til store monotone boligområder. Mange begynte å snakke om en kald og menneskefiendlig arkitektur. Ordet fremmedgjøring lød ofte. Folk på gårder kjenner stort sett historien til huset sitt og til de som har bodd der før dem. En tar over det slekten har bygd opp og gjør dette om til sitt. Hjemmene blir en dialog mellom fortid og nåtid.

Når mennesker skal sette bo velger de mellom milliarder av ting som de kan putte inn i sin biotop. Man har en forestilling om hvordan alt skal være. Noen innreder sine hjem på tvers av konvensjonell visdom og hva som måtte passe seg. Andre ønsker gjennom sitt hjem å vise at de er kultiverte mennesker som har skallet av alt unødvendig. Noen velger ting fordi de er tegn på holdninger som disse menneskene ønsker å sette seg ut i verden som innehavere av. De samme tingene kan virke skremmende på andre fordi de får følelsen av å 
måtte sette seg inn i en bestemt tenkegang for å like de. For noen er det menneskene de omgir seg med som er viktigst. Gjenstander får en plass i hjemmet fordi de minner beboerne om noen de er glad i. Tingene kan fortelle om noe en selv eller andre har opplevd. En vil beholde gaver en har fått uansett om de faller i smak eller ikke. «De ser om jeg tar bort noe» sa en kvinne vi filmet hos. For noen er det viktigere at barna får leke fritt enn at hjemmet ser ut som interiørene i en møbelkatalog.

Som mennesker er vi tenkende vesen. Vi ønsker å være istand til å registrere tingene rundt oss og herske over dem. Når vi har vist filmene våre til de som eier hjemmene, er det ofte de sier de ser hjemmet sitt på en annen måte enn før. Vi ønsker ikke å gå inn og forandre hvordan folk har det. Ikke kritiser, men se og opplev at det er flere måter å tenke hjem på. For: Hvem eier egentlig fortellingen om et hjem?

(Kilder: «Towards a new architecture», Le Corbusier. «Om stygt og pent», Odd Brochmann. 
  «Bygninger for evigheten», Marit Lande)